Brevveksling mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen

Om Brevvekslingen mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen (ca. 1100 ord)

Dette essayet henviser til «Kapittel 9. Hva er sinnets plass i naturen ?» i det nye exphil-programmet ved Universitetet i Oslo.

[Dette essayet besvarer en reell eksamensoppgave fra seminarvarianten ved Universitetet i Oslo. Det er på «A‑nivå»;-]

Denne teksten analyserer Descartes’ argumenter som svar på Elisabeht av Böhmen’ innvendinger. Ifølge Elisabeht av Böhmen krever kausal påvirkning på kropper fysisk kontakt, og fysisk kontakt er bare mulig mellom fysiske objekter. Den kartesianske hypotesen om at det ikke-materielle sinnet kan utøve en kausal innflytelse på kroppen, er uholdbar under disse betingelsene.

I sitt brev av 6. mai 1643 ba Elisabeth Descartes om å forklare « hvordan […] menneskesjelen, som kun er en tenkende substans kan styre kroppens ånder [esprit] og forårsake frivillige handlinger. » Ifølge henne holder ikke Descartes’ hypotese om en immateriell sjel, noe hun demonstrerer ved å iverksette en reductio ad absurdum.

Resonnementet hennes utfoldes som følger: Det synes at « enhver bevegelse skjer ved at den bevegede tingen dyttes », noe som forutsetter enten « berøring » eller at « det som dytter, har utstrekning. » Sjelen i Descartes’ oppfatning ser ut til å være uforenelig med hver av disse betingelsene. Dermed kan dualisme ikke forsvares. (Elisabeth av Böhmen, 2021, s. 216)

I sitt svar fra 21. mai 1643 innrømmer Descartes relevansen av Elisabeths spørsmål og presiserer hvordan den tilsynelatende motsigelsen kan løses. «[D]et er to ting å si om den menneskelige sjel, og all mulig kunnskap om sjelens natur avhenger av disse to. Den ene er at sjelen tenker, og det andre er at siden sjelen er forenet med kroppen, kan den virke på og påvirkes sammen med den.» Descartes innrømmer å ha neglisjert det andre i sine tidligere skrifter: målet var å demonstrere dualismen, og prøven var best basert på den første av sjelens egenskaper. Nå er det tid til å se nærmere på det andre. All vår kunnskap bygges opp ut ifra et lite antall «opprinnelige ideer» alle videre ideer følger fra. Så forklares alt om kroppen, som form og bevegelse, fra ideen om «utstrekning». Forståelsen av sjelen baseres på begrepet «tanke». Men vi har også ideer som berører både sjelen og kroppen, slik som «sjelens makt til å bevege kroppen» og «kroppens makt til å påvirke sjelen», som alle følger fra ideen om deres forening. Disse opprinnelige ideene må skilles nøyaktig fra hverandre og deres bruk begrenses til tingene de hører til. Det er altså når vi prøver å bruke ideer på områder hvor de er fremmede, at vi blir villedet. Dette gjelder særlig misbruken av ideene tilknyttet kroppen, som vi er mer fortrolige med siden de berører sansene, for å forklare det som berører sjelen selv eller dens forbindelse til kroppen. (Descartes, 2021, s.217)

Descartes vil nå klargjøre « hvordan ideene som hører til sjelens forening med kroppen skal begripes, uten hjelp fra dem som hører til kroppen eller sjelen. » (Descartes, 2021, s.218) Disse ideene finnes i sjelen, som alle andre opprinnelige ideer. Men sjelen er ikke alltid i stand til å forstå disse ideenes natur og bruksområde. En av forvirringene består i å ta kroppens egenskaper, som for eksempel tyngde, for substanser, reelle ting som eksisterer uavhengig av kroppen.

Det feilaktige resonnementet som Descartes har til hensikt å rette opp, er som følger: Vi innser at kroppens egenskaper har makt til å påvirke kroppen. Tyngde for eksempel makt til å bevege kroppen mot jordens kjerne. Vi antar at denne påvirkningen er av samme karakter som en kropps påvirkning på en annen. Vi utleder at egenskapene er reelle ting, substanser, som virker på kroppen ved å utøve en kraft på kontaktoverflaten.

Hvis dette resonnementet ikke holder, slik Descartes demonstrerer med tyngde-eksemplet, er det fordi « vi opplever at vi allerede har en helt ide [i oss] for å forstå » « hvordan kroppen og dens tyngde er forbundet til hverandre ». Det er evidensen for idéen som er bevis for den. (Descartes, 2021, s.218)

Ifølge Elisabeth av Böhmen holder Descartes’ demonstrasjon ikke. For det første fungerer analogien (mellom tyngde eller andre egenskaper ved kroppen og sjelen) ikke. Man kan ikke utlede noe om sjelen ut fra et resonnement om tyngde.

For det andre kan det hevdes at Descartes’ demonstrasjon innebærer en selvmotsigelse. Selv om den aktuelle passasjen er uklar, noe oversetterne bekrefter, vil vi forsøke å forklare resonnementet til Elisabeth av Böhmen. Premisset for Descartes’ argument er at det er klart at tyngden ikke er adskilt fra kroppen. For å utlede, som Descartes gjør, at kroppen kan dyttes av noe immaterielt, må vi altså anta at tyngden er noe immaterielt. Men siden kroppen er materiell og tyngden ikke er atskilt fra den, kan ikke tyngden være immateriell. Vi kan derfor ikke utlede fra premisset at kroppen kan dyttes av noe immaterielt. Men det er heller ikke mulig å utlede det motsatte, nemlig at kroppen ikke kan dyttes av noe immaterielt. Det er derfor ikke helt riktig å hevde, slik Elisabeth av Böhmen gjør, at vi fra premisset kan utlede en konklusjon som står i motsetning til Descartes’, men vi mener å kunne skimte forfatterens tankegang i denne passasjen, som ikke er særlig klar for eksegetene.

For det tredje er Descartes premisse selv tvilsom. Det er ikke åpenbart at tyngden ikke er adskilt fra kroppen. Av uvitenhet, og fordi den kraften som beveger kroppene mot jordens kjerne ikke kan oppfattes av sansene, blir den erklært for immateriell.

For det fjerde er det uforklarlig hvordan den immaterielle sjelen virker på kroppen. Hvis sjelen ikke er materiell, har den ingen kontakt med kroppen. Hvis den handler «ved å informere», er den intelligent, men hvis den ikke er adskilt fra kroppen, er den kroppslig, og Descartes slo fast at det kroppslige ikke tenker. (Elisabeth av Böhmen, 2021, s.219–220)

Descartes insisterer på at sjelen er atskilt fra kroppen og immateriell. De tre opprinnelige idéene som finnes i oss, nemlig idéen om sjelen, kroppen og deres forening, skiller seg fra hverandre ved den instansen som forstår dem, henholdsvis den rene forstand, forestillingsevnen og den alminnelige opplevelse. Descartes innrømmer selvmosiglesen : det er vanskelig å tenke på foreningen av kroppen og sjelen, fordi det er ensbetydende med å tenke på dem både som forskjellige ting og som én og samme ting. Men at sjelen og kroppen er atskilt, er innlysende, det er alminnelig sunn fornuft. Derfor bekymret han seg ikke for en mulig innvending mot den ufullkomne sammenligningen med relasjonen mellom tyngde og kropp. Kort sagt, hvis vi misforstår disse begrepene, er det fordi vi ikke øver oss nok på de tre områdene ren fornuft, forestillingsevne og hverdagsliv. (Descartes, 2021, s.221)

Descartes fortsetter med å bevise sjelens immaterialitet ved absurditet. Hvis vi antar at sjelen har materie, må den ha et sted, men tanken har ikke det. Det er klart at når vi antar at sjelen er en materie, er det i virkeligheten dens forening med kroppen vi sikter til. (Descartes, 2021, s.221)

Elisabeth av Böhmen innvender at selv om sansene hjelper å fornemme sjelens virkning på kroppen, forklarer de ikke hva denne virkningen består i. Dermed vender hun mot ham Descartes’ argument i hans Meditasjoner, ifølge hvilket « alle feil kommer av at vi feller dommer over det vi ikke har klare oppfatninger om ». (Elisabeth av Böhmen, 2021, s.223)

Kilder

Watzl, S. (Red.). (2021). Kapitel 9. Hva er sinnets plass i naturen? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 208–224). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Descartes, R. & Elisabeth av Böhmen. (2021). Brevveksling mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen. I S. Watzl (Red.), Hva er sinnets plass i naturen? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 215–224). Oslo: Gyldendal Akademisk.