Latskap og feighet, tenk selv! (ca. 510 ord)
Dette essayet er i hovedsak basert på en passasje fra Immanuel Kants Grunnlegging av moralens metafysikk. Det er imidlertid nærliggende å lese den samme filosofens korte essay Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?, som vi skal komme tilbake til.
Han utarbeidet følgende oppgavetema (exphil-seminarvariant):
«Immanuel Kant skriver følgende i «Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?» (s. 25):
«Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude! Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand! er altså opplysningens valgspråk.
Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskene, etter at de på naturlig måte for lengst er blitt satt fri fra fremmed ledelse (naturaliter maiorennes), allikevel i hele sin levetid gjerne forblir umyndige – og til at det blir så lett for andre å oppkaste seg til deres formyndere.»
Forklar hvorfor Kant mener at latskap og feighet er relevante årsaker til umyndighet. Bruk egne eksempler i forklaringen.»
Latskap er en nonchalanse, som innebærer at vi ikke bruker de ferdighetene vi faktisk besitter. Feighet er mangel på moralsk vitalitet, som et tegn på abdisering av innsats. Myndighet er en evne og en rett til selvbestemmelse. Umyndighet er dermed en manglende evne til å bestemme seg selv. Ordet kan henspille på begrepene mindreårighet og vergemål. Sistnevnte betegner en tilstand av avhengighet, og i juridisk språkbruk en status som forutsetter representasjon i sivile handlinger for en mindreårig eller en person som ikke kan holdes ansvarlig for sine gjerninger. Vi skal vise hvorfor, ifølge Kant, latskap og feighet er årsaker til umyndighet.
Et eksempel på intellektuell feighet er fraværet av kritisk tenkning når det gjelder å danne seg en mening om et aktuelt tema — sårbarhet for pseudovitenskap og manipulasjon. Det å opprettholde seg selv i live illustrerer også Kants begrep om maksimen og moralloven. Det finnes både en plikt og en tilbøyelighet til å holde seg i live. Så lenge denne tilbøyeligheten lever i beste velgående, har handlingen «intet moralsk innhold» : livet tas vare på «i overeenstemmelse med plikten, men ikke av plikten». Men så snart denne tilbøyeligheten forsvinner, lidelse eller livets ende, og handlingen blir totalt styrt av plikt: maksimen får maksimalt moralsk innhold. (Kant, 1785/2021, s.348)
Kilder
Kant, I. (1784/2021). Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning? I Ø. Skar (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 25–31). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344–363). Oslo: Gyldendal Akademisk.