Kants deontologi: moral og lykke

I det føl­gende vil vi drøfte føl­gende prob­lem­still­inger knyt­tet til plik­t­setikk:

Ifølge Kant vil det å han­dle moral­sk ofte være i kon­flikt med egen lykke. Hva er det som avgjør om en han­dling er moral­sk, ifølge Kant?

[Dette essayet besvar­er en reell eksamen­sopp­gave fra sem­i­nar­vari­anten ved Uni­ver­sitetet i Oslo. Det er på «A‑nivå»;-]


Deon­tolo­gi er en av de tre hov­e­dret­nin­gene innen nor­ma­tiv etikk, som er opp­tatt av hvilke valg som moral­sk sett er påkrevd, for­budt eller tillatt. Dyd­setikken, som vi har sett, er opp­tatt av utviklin­gen og vur­derin­gen av den typen per­son man er, av ens dyder : En dyd er «et utmer­ket karak­tertrekk», en «dis­po­sisjon som er godt forankret i den som innehar den — noe som går til bunns, i mot­set­ning til en vane» (Hurst­house & Pet­ti­grove, 2023). I kon­trast her­til er både deon­tolo­gien og util­i­taris­men opp­tatt av han­dlinger – men på ulike måter. Util­i­tarisme mak­simer­er generelt den nytelsen som han­dlin­gens påvirkninger med­før­er. Deon­tolo­gien tar der­i­mot hen­syn til han­dlingers egen­ver­di, uavhengig av deres kon­sekvenser.

You must be logged in with an active sub­scrip­tion to view this con­tent. Click here to sub­scribe.

Det anbe­fales ikke, svar­er Kant, å glemme moralske man­gler – forut­satt at Maria angr­er på det umoralske i å lyve, noe som alltid er forkastelig. Men det er ikke noe moral­sk i over­dreven anger og bot­søvelse, i å tvinge seg selv ned i ulykken: Som vi har sett, er lykken et hjelpemid­del til plik­ten. Hel­bre­delsen lig­ger snarere i erk­jen­nelsen av at den høyeste til­fredsstil­lelsen ikke lig­ger i det gode vi mot­tar (til­fredsstil­lelse av tilbøye­ligheter), men i det gode vi frem­bringer (vil­je grunnlagt av for­nuft). (Kant, 1793/2021, s.368)


Kilder

Kant, I. (1785/2021). Grunn­leg­ging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skir­bekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lære­bok med orig­inal­tek­ster (s. 344–363). Oslo: Gylden­dal Akademisk.

von Her­bert, M. & Kant, I. (1793/2021). Brevvek­sling mel­lom Maria von Her­bert og Immanuel Kant. I Å. D. Grø­gaard (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skir­bekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lære­bok med orig­inal­tek­ster (s. 366–371). Oslo: Gylden­dal Akademisk.

Kant, I. (1788/2007). Kri­tikk av den prak­tiske for­nuft. I Ø. Skar & B. Hansen (Overs.), Thor­leif Dahls Kul­tur­bib­liotek. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kant, I. (1785/1970). Grunn­leg­ging av moralens metafysikk. I E. Storheim (Overs.), Morallov og fri­het: Moral­filosofiske skrifter (s. 11–74). Oslo: Gylden­dal.

Kant, I. (1797/1970). Moralens metafysikk: Annen del: Etikkens metafy­siske prin­sip­per Tugendlehre. I E. Storheim (Overs.), Morallov og fri­het: Moral­filosofiske skrifter (s.129–166). Oslo: Gylden­dal.

Rawls, J. (1955/1970). To regel­be­greper. I K. Dramer (Overs.), I H. Ofs­tad (Red.), Moral og nytte: Filosofiske tek­ster om util­i­tarisme (s. 99–123). Oslo: Gylden­dal.

Hurst­house, R., & Pet­ti­grove, G. (2023). Virtue Ethics. I E. N. Zal­ta & U. Nodel­man (Red.), The Stan­ford Ency­clo­pe­dia of Phi­los­o­phy (Høst 2023 utg.). Stan­ford: Stan­ford Uni­ver­si­ty.