Kants deontologi: moral og lykke

I det følgende vil vi drøfte følgende problemstillinger knyttet til pliktsetikk:

Ifølge Kant vil det å handle moralsk ofte være i konflikt med egen lykke. Hva er det som avgjør om en handling er moralsk, ifølge Kant?

[Dette essayet besvarer en reell eksamensoppgave fra seminarvarianten ved Universitetet i Oslo. Det er på «A‑nivå»;-]

Deontologi er en av de tre hovedretningene innen normativ etikk, som er opptatt av hvilke valg som moralsk sett er påkrevd, forbudt eller tillatt. Dydsetikken, som vi har sett, er opptatt av utviklingen og vurderingen av den typen person man er, av ens dyder : En dyd er «et utmerket karaktertrekk», en «disposisjon som er godt forankret i den som innehar den — noe som går til bunns, i motsetning til en vane» (Hursthouse & Pettigrove, 2023). I kontrast hertil er både deontologien og utilitarismen opptatt av handlinger – men på ulike måter. Utilitarisme maksimerer generelt den nytelsen som handlingens påvirkninger medfører. Deontologien tar derimot hensyn til handlingers egenverdi, uavhengig av deres konsekvenser.

You must be logged in with an active subscription to view this content. Click here to subscribe.

Det anbefales ikke, svarer Kant, å glemme moralske mangler – forutsatt at Maria angrer på det umoralske i å lyve, noe som alltid er forkastelig. Men det er ikke noe moralsk i overdreven anger og botsøvelse, i å tvinge seg selv ned i ulykken: Som vi har sett, er lykken et hjelpemiddel til plikten. Helbredelsen ligger snarere i erkjennelsen av at den høyeste tilfredsstillelsen ikke ligger i det gode vi mottar (tilfredsstillelse av tilbøyeligheter), men i det gode vi frembringer (vilje grunnlagt av fornuft). (Kant, 1793/2021, s.368)

Kilder

Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344–363). Oslo: Gyldendal Akademisk.

von Herbert, M. & Kant, I. (1793/2021). Brevveksling mellom Maria von Herbert og Immanuel Kant. I Å. D. Grøgaard (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 366–371). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kant, I. (1788/2007). Kritikk av den praktiske fornuft. I Ø. Skar & B. Hansen (Overs.), Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kant, I. (1785/1970). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s. 11–74). Oslo: Gyldendal.

Kant, I. (1797/1970). Moralens metafysikk: Annen del: Etikkens metafysiske prinsipper Tugendlehre. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s.129–166). Oslo: Gyldendal.

Rawls, J. (1955/1970). To regelbegreper. I K. Dramer (Overs.), I H. Ofstad (Red.), Moral og nytte: Filosofiske tekster om utilitarisme (s. 99–123). Oslo: Gyldendal.

Hursthouse, R., & Pettigrove, G. (2023). Virtue Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2023 utg.). Stanford: Stanford University.